WC (ABC) sesongen over

Året 2014 er året hvor teknikk skal forandres, og grunnbasen igjen bygges på ny.

Heldigvis har jeg noe av det beste, om ikke DET beste som finnes i hele verden av støtteapparat rundt meg. Trenere, fysioterapauter, psykologer og olympiatoppen. For det er ikke lett å få en sta gammel bonde til å forandre ting som har fungert. Og da ting går enda dårligere i starten, så er frustrasjon og temperament på rød sone ganske så hyppig.

 

Valget ble tatt, og i det valget lå det mange valg. Nettopp det at mange ting må forandres til det bedre. Og med det valget, kommer viten om at ting kommer til å bli vanskelig. Heldigvis er jeg sta. Og etter måneder med frustrasjon, er det nå noen spor av forbedringer på gang.

 

Midt opp i idretts hysteriet, har jeg en fantastisk familie som støtter meg. De må tåle mye. Frustrert pappa og mann som har tøffe mentale dager på ro arenaen, og kan til tider være vanskelig å hanskes med.   Jeg må innrømme at jeg mange ganger ikke klarer å legge roingen fra meg når jeg kommer hjem. Og det er vel ikke så hyggelig mot mine nærmeste. Likevel så takler de meg nesten hele tida. 

Drive en bondegård, med eventdrift og utleie lokaler, et eget klesmerke på si, og mange oppdrag utenfor dette i form av foredrag, deltakelser og presentasjoner. Så ser man at det ikke er for mye fritid. Min største utfordring er å si NEI. Noe jeg ikke er så flink til. Men trener hardt.

 

Fra 1 Desember 2013 har målsettingen hver klar; RIO 2016, og den viktigste faktoren min å ta tak i er å si NEI, og prioritere hvile/restitusjon.   Jeg øver hver dag, og blir stadig bedre. Så om noen får nei av meg de neste 25mnd så er det pga RIO.

 

 

Johan vår landslagstrener har gjort og gjør en kjempe jobb med meg. Ikke bare fysisk, men definitivt teknisk, og mentalt. Han er overalt og vil virkelig at jeg skal ro fort. Og det er ingen enkel jobb. (Har jeg hørt)

 

Sesongen så langt har hvert tøff på alle måter. Spesielt mentalt. Siden ting har gått litt i motbakke.

Men det har vært lyspunkter som får deg til å pusse støv av drømmene igjen. Og disse øyeblikkene gjør at det er et lite håp, og indre tro som får gloa i deg til å flamme.

Etter noen regattaer i Norge med ymse prestasjoner så var det tid for EM i Beograd.

 

C-finale.

Etter et forsøk som jeg rodde ganske ok i, så forsvant energi og teknikk med flommen som bredte seg over nesten hele øst Europa. Det sa stopp. Null energi, og totalt teknikk svikt. 15plass i EM. Dårligste plasseringen jeg noensinne har hatt var 13plass i VM 97. (4x)

Det var ikke akkurat noe brak comback av «the farmer»

Frustrasjon lå tykt utenpå meg. Og desperate handlinger med bytte av forskjellig utstyr for å finne løsninger. Uten videre hell.

Er jeg blitt for gammel? Har jeg glemt å ro.?  Er dette det?

Skamfull reiste jeg hjem igjen. Med et forsøk på å stå opp for meg selv, og fortelle at dette er bare begynnelsen. At vi har en plan, og kontroll.!

Kontroll..!!? Jeg er vandt med å spise kirsebær, nå krabber jeg desperat rundt å leiter etter stilkene de andre kaster på bakken. Eneste positive var vel at stort saktere kan jeg ikke ro over en regatta bane. Så jeg kan ikke falle stort lenger.

 

 

B-Finale

WC i  Aguibelette så skulle jeg reise kjerringa.

Slik så det også ut etter timetrailen i første heat. Da jeg var 5best. Oppe i kirsebær ligaen igjen. Og folk klappet meg på skulderen. «The farmer is back «.

Det trodde jeg og, helt til oppsamlingen samme dag. Da forlot energien meg igjen midtveis i løpet.

Hva skjer a.?  spør jeg meg selv. Jeg er vant til å leve av å forsøke å ta livet av kroppen min uten å lykkes. Mens nå blir jeg livløs uten å forsøke å ta det..

Ny nedtur tross forbedring. 9plass. Kan leve med det, men det er ikke på innsida av hva jeg mener er ok. Plassering er sekundært, prestasjon og følelse som er det jeg vurderer..

Folk forteller at jeg er gammel, og må roe meg. Mens jeg om har levd med denne kroppen i 38 år mener at det er noe annet som ikke er på stell.

På trening i semi fart så presterer jeg nesten på nivå med våres 2 dobler. Som plukker medaljer i hvert løp. Så jeg vet at jeg har ting på gang.  Men når det koker så faller det sammen.

Igjen så smiler jeg tappert til positive kommentarer og klapp på skuldrene.

«Standing tall» er det noe som heter. Men hvor lenge må jeg spenne alt av muskler for å late som jeg gjør det.? Det koster å vente på at ting skal skje. Og spesielt når du tror at NÅ er tiden inne. Så faller du tilbake i gamle synder fortere enn fort.

Men vi tok et valg, og jeg gir meg ikke. Step by step, er beskjeden folk får av meg. Og håper de ikke spør mere.

 

A-Finale

Tiden er kommet til favoritt banen. Luzern i Sveits.

Her har jeg hvert med på å kvalifisere meg til OL i 96. (firer uten styrmann)

Vunnet i 2x i 99.

Vunnet VM 1x 2001 (samme dag som kronprins paret giftet seg)

Vunnet WC i 1x 04 og 06

Med kuer på ene siden av vannet, og publikum på andre siden. Så er dette så nærme hjem jeg kan komme på en ro arena..

Uka før vi dro hit har jeg fått tatt noen utvidete blod prøver. Og fått noen svar som gjør at noen brikke faller litt på plass. Alt er ikke helt som det skal. Men jeg får lov å ro, uten fare for at det skal bli verre.

Hjemme har jeg igjen fått bra sving på sakene, og mine forventninger, og drømmer er igjen høye. Nervøse drømmer. Men jeg våger å drømme, for ting har hvert tidvis bra.

Første dag med 2 tøffe løp tapper enormt på kroppen. Men jeg har stått gjennom. Og klar for semifinalen. Altså topp 12.

Semifinalen blir eksamen denne helga. Skal vi klare å komme til finalen. Da er vi godt på innsiden av årets målsetting.

Semifinalen blir en meget tøff affære for meg. Men etter å ha klart å ro et av mine beste mentale løp noen sinne. Og klart å stå skikkelig gjennom hele 2000m. Så kan jeg fornøyd takke fysio Daniel for en flott innsats med å få meg klar til å yte maksimalt.

Nesten alt Johan og jeg hadde jobbet med inn mot Semifinalen ble utført. Og de mentale oppgavene jeg hadde fra Britt, min psyko, fungerte meget bra.

Jeg er i A finalen. Kirsebær ligaen.

Finalen dagen etter så klappet jeg litt sammen, og måtte se langt etter de beste. Men jeg skal ta med meg de gode tingene. Bruker litt mindre krefter på «Standing tall».

Jeg er ikke fornøyd med at jeg faller gjennom i finalen. Men jeg kom ditt. Mot mange odds. Progresjon synes.

 

Det er fortsatt glør i min drøm. Og nå skal jeg bruke de neste 6ukene på å stabilisere teknikk, fysikk, mentale styrke og helse tilstanden inn mot VM i Amsterdam.

Målet er for i år fortsatt å komme topp 6. Men byr sjansen seg så skal jeg passe på å takke JA..

 

Så dermed ble det ABC finaler på meg. I fare for å miste alias: «The farmer» , til «ABC Tuften» så skal jeg gjøre det jeg kan for å holde meg i øverste del av alfabetet.

 

Tusen takk til alle støtte spillere, og sponsorer som sammen med meg har troen på at det er mulig å lykkes i RIO, selv om man har blitt erfaren. ;-)